fredag 28. februar 2014

Digital basisferdighet - et krav i arbeidslivet?


I vårt samfunn er vi alle e-borgere som må kunne utføre digitaliserte tjenester for å fungere både hjemme og på jobb. De digitalt innfødte er vokst opp med tilgang og bruk av digitale funksjoner. Vi som var vant med kassett og fasttelefon er derimot i kategorien digitale innvandrere.  Noen opplever sågår å være digitale asylsøkere. I skolen er digital kompetanse tatt inn som den femte basisferdigheten, på samme måte som skriving, lesing og regning. Hva er den digitale læreambisjonen for oss innvandrere som har minst kjennskap og trolig mest skepsis til den økende digitaliseringen i arbeidslivet?  

For å bedrive nettlæring, må digital kompetanse opparbeides. Ifølge Krumsviks bok defineres digital kompetanse som «Ferdigheter, kunnskap, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet». Min fortolkning av dette er at kunnskap er å vite. Det betyr at jeg må lære noe. Ferdigheter får jeg gjennom erfaring og det innebærer å øve meg. Kreativitet er en egenskap som kan trenes opp. Holdninger omfatter verdier og oppfatninger. Alle har vi egne verdier, men det blir ikke felles holdninger og forståelse før vi samhandler og kommuniserer. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det må tas noen grep for aktivt å få digital kompetanse.


Som statsansatt er det naturlig og lettvindt for meg å lete etter de overordnede strategier. Regjeringen ønsker å forbedre offentlige tjenester og ta i bruk mulighetene som ligger i modernisering og digitalisering, ifølge kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Begrepet livslang læring er positivt ladet og gir meg og mine likemenn håp for et langt og godt liv også etter endt skolegang. Med et arbeidsliv i stadig endring og økt digital utvikling, vil læring kunne settes oss i stand til bedre å mestre de nye utfordringene.  


I mine internettsøk etter «livslang læring» på Regjeringen.no, finner jeg ikke det som kan gi en høyere digital himmel.  Livslang læring er definert som et viktig prinsipp i norsk utdanningspolitikk! Vel og bra det, men hva med oss som er i arbeid? I 2012 var det 2 860 000 arbeidsforhold (jobber) i Norge. 290 000 av arbeidsforholdene var i statsforvaltningen. Dette utgjør 10 prosent av alle nasjonens jobber. Hvordan skal regjeringens modernisere og digitalisere om det ikke også skal skje i arbeidslivsløpet?

I statens strategi for kompetanseutvikling 2010-2014 heter det i punkt 4.2:»Den viktigste læringen skjer i jobben – og på virksomhetsnivå. Forskning og erfaringer viser at den viktigste læringen skjer både i formelle og uformelle læringsprosesser knyttet til oppgaveløsning. Statlige virksomheter må utvikle gode lærevilkår og anvendelse av medarbeidernes kompetanse. Det må legges til rette for læringsarenaer som stimulerer kunnskapsdeling, kreativitet og nyskaping.» For meg høres de tre siste ordene ut som nettlæring.

Sanner, jeg ser frem til dette. Og jeg venter.

torsdag 27. februar 2014

MAS som digital læringsressurs


Jeg er ikke lærer, men arbeider med å tilrettelegge for opplæring av voksne i fast arbeid i Luftfartstilsynet. Begrepet læringsressurs høres ikke ofte i gangene her. Fokus på sikkerhet i luftfarten er derimot et ofte diskutert fagområde. Det samme gjelder MAS. Ikke på grunn av stress og jag, men som arena for den store utviklingssamtalen: medarbeidersamtalen. Til daglig forkortet MAS og kan også fortolkes slik av enkelte når den årlige samtalen skal tas.

Vår virksomhet tilhører den store «familien» staten. Med et aktuelt perspektiv med livslang læring, er det interessant å se hvilke læringsressurser som er tilrettelagt for det statlige arbeidslivet. Enkelt sagt er det etter min mening få tilrettelagte statlige tiltak som er læringsrettet for digital kompetanse. Bruk av IKT har utgangspunkt i redskapsperspektivet.
Den statlige organiseringen av arbeidsgiver- og kompetansepolitikken er på overordnet nivå tillagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet FAD. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har ansvaret for sentral opplæring i staten. Difis oppgave er å tilby kompetansetiltak som er fellestiltak som griper over de enkelte fagdepartementenes områder. Difi har utviklet et e-læringsprogram for å bedre kvaliteten på medarbeidersamtalene for å oppnå bedre kompetansestyring, bedre personalledelse og styrket medarbeiderutvikling i staten. MAS skal med andre ord både ivareta arbeidsgivers- og arbeidstakers interesser, i tillegg til helheten i virksomheten.

Etter min mening er noe av det interessante med dette e-læringsprogrammet at de har spesifisert målgruppene og tilpasset ulike moduler til disses behov: ledere, medarbeidere, toppledere og personalfunksjon. Du blir geleidet gjennom de ulike faser av prosessen og programmet gir tips og råd for forberedelsen, gjennomføringen og oppfølgingen. Programmet er gratis og kan lastes ned av enhver som har interesse. Statlig ansatt eller ikke. Du logger deg på med å trykke på linken og får tilsendt passord. http://snakkomutvikling.difi.no


Økt kompetanse på området kan gi mindre hverdagslig mas og mer systematisk MAS.

"Spæll åt mæ" i YouTubestil




Steget fra å være ukyndig til å inneha de nødvendige ferdigheter, behøver ikke å være lang. Den uformelle, nettbaserte læringen finner sted fordi vil vil lære noe, hevder Arne Krokan. Et godt ståsted for faktisk å få det til, tenker jeg! Enkel og gratis adgang til læringsvideoer på YouTube kan forandre en gitaristdrøm til en realitet.

Mitt valg av video har utspring i en fiiin sang, Ho Hey av The Lumiers. YouTube-videoen gir instruksjoner gjennom hele sangen og tar for seg rytmen, slagene, hvordan akkordene skal spilles. Læringen skjer selv om «læreren» ikke er fysisk til stede. Disse brukeskapte ressursene deles raust. Nettstedet byr på muligheter til å lære mer: av andre som kommenterer og til å stille flere spørsmål til instruktøren. Tilsynelatende grenseløst å kunne øse av andres kunnskap fra sofakroken. Om en vil. Endringen skapes ikke av teknologien, men av måten vi tar den i bruk, sier Krokan.   

Innholdssamfunn som YouTube vil vel ofte brukes innenfor kategorien rituell IKT-bruk. Dette i motsetning til faglig IKT-bruk som er fokusert på skolen og læring, «digital kunnskaping» slik Krumsvik har definert det. Etter mitt syn kan slike YouTube-vidoer uten møye settes inn i en faglig ramme og benyttes også i skolesammenheng slik at rituell IKT-bruk også kan bli faglig IKT-bruk. Begrepsavklaringer skaper orden og struktur, men absolutte skiller er ikke alltid tjenlig. De nye mediene endrer hvordan vi forholder oss til ny kunnskap og læring og Rotmos anmodning om «Spæll åt mæ» er anvendelig til flere formål.

  

søndag 16. februar 2014



Å reflektere kommer gjerne av seg selv når naturen er nær. Som når man setter seg ned i ly av fjellet, som Terje Nilsen beskriver i sangen Mjelle. Å reflektere over bruk av blogg til presentasjon og læring, er en helt annen sak, og skjer gjerne der det er asfalt og internettilgang. Mitt utgangspunkt er førstegangsblogger og betraktningene vil bære preg av dette. Forståelsen vil forhåpentligvis øke i tråd med erfaringene – og noen turer ut i friluft.

Bloggen skal være den store samtalen. Offentlig sågar. Mitt anliggende har enkelt sagt vært fokusert rundt de nære ting og samtaler hvor jeg ser hvem jeg snakker med. Dette steget ut i det åpne og tilsynelatende grenseløse rom er ukjent. Hvem er det jeg skal snakke med? Hvem vil snakke med meg? Dette skal være en del av min læring, det lille steget ut i det store rommet. Å lære seg å kommunisere på denne måten vil gi digitalt kompetanse.  

Min indre samtale er kontinuerlig, med kun meg som følger. Nå skal jeg lære å delta i den offentlige samtalen, kanskje til og med debatt. Bloggen er skapt av meg som bruker og jeg står ansvarlig for innholdet. Det å være ansvarlig har så langt ikke vært spesielt problematisk for meg, fordi jeg har hatt en formening om hva ansvaret innebærer. Nå derimot, når jeg skal presentere for eksempel et synspunkt eller betraktning, er det mer uoversiktlig hvem ansvaret er rettet mot og i forhold til hva. Dette er nok noe jeg må finne mer ut av. Lære om nettvett og digital dømmekraft vil være nyttig.

I den offentlige samtalen vil det være noen «i den andre enden». Jeg tenker på alle de fine folkene jeg ikke har møtt enda og som kanskje vil sende noen ord med brevdua eller via fiberkabelen. En planmessig tilnærming til en bloggsamtale, synes å være vanskelig. Å stille seg åpen og fordomsfri, er sannsynlig en bedre måte å nærme seg det og de ukjente. Arne Krokan snakker om å se nytten av de nye mulighetene. Det høres umiddelbart lurt ut og vil være vanskelig å argumentere mot. For egen del lurer jeg fremdeles på hvordan blogging vil arte seg konkret.

Den samme Krokan mener blogg gir mulighet for å lære raskere og utvikle personlige læringsnettverk gjennom nettverk. For meg vil dette innebære en annerledes måte å lære på. Det høres definitivt innbydende ut. Å få innspill vil kunne innebære at nye tankesett slipper til og jeg kan få fylle på egen forståelse. Denne nye læringsmåten er i digitalt samspill med andre. I neste omgang må jeg finne ut hvordan denne erfaringen kan omgjøres til noe nyttig i jobben.

Min usikkerhet til blogging er knyttet til hvor mye tid skal jeg bruke foran skjermen for å hente ut disse fordelene og den ønskede læringseffekten? Jeg vet jo at «sanda e så mjuk og fin på Mjelle» og den vil fort oppleves som mer tiltrekkende enn å tilbringe tima i søken etter en ukjent læringsgevinst.

De harde fakta om disse skriblerier har sitt utspring i studiet «Nettpedagogikk i fleksible studier» og kurset «Det digitale læringsmiljø». En av oppgavene er å skrive et innlegg om blogg til presentasjon og refleksjon. Jeg livnæres av Luftfartstilsynet hvor jeg jobber med kompetanseutvikling. Det innebærer tilrettelegging av opplæring for våre medarbeidere slik at de får den kompetansen de trenger for å gjøre jobben og at vi når våre mål. Mitt mål er stadig å lære slik at jeg kan bidra inn i fellesskapet.